Vi har fått en læremester i hus!

Da jeg gikk på gestaltterapistudiet hendte det at noen andre mammaer og jeg tok med våre nydelige babyer på samlinger. Heldigvis valgte vi ikke samme dag. Da hadde det begynt å ligne mer på en barselsamling enn en skole. Det var mange omsorgsfulle fang og nysgjerrige blikk. Hva kan babyen lære oss om f.eks. det å utforske verden med alle sine sanser?

Nå har jeg ingen baby, men en kattunge å studere. Han har fått navnet Kiwi og nå har jeg sagt det så mange ganger til han at jeg ikke lenger tenker på rimelige matvarer, grønne frukter eller den søte og rare fuglen som er nasjonalsymbolet til New Zealand. Det som slår meg nå er hvor elegant han beveger seg mellom de tre motivasjonssystemene utviklet av den britiske psykologiprofessoren Paul Gilbert; trygghet, utforsk og trusselsystemet.

I starten fant Kiwi noen trygge soner i huset, under sofa og bord. Så fant han at menneskene var velmenende og varme. Oksytocin og endorfiner (velværehormoner) gjorde at han falt til ro. Han glippet med øyene, begynte å male og tenkte kanskje noen fine kattetanker om det å ha det bra. Ut fra denne tryggheten dukket det opp et behov for å utforske mer av huset. Vi fulgte spent med. I det han satt på toppen av en sofastol fikk han et lite dopaminkick i hjernen. Dette signalstoffet motiverte han til nye muligheter og i et liv uten oss menneskene er det akkurat dette motivasjonssystemet som skal sørge for matinntaket. Vi klarte ikke å være like oppmerksomme hele tiden. Plutselig raste det ned et grytelokk fra kjøkkenbenken. Trusselsystemet i den primitive delen av hjernen var aktivert og stresshormonene i sving. Katta kom seg fort i trygghet under et bord. Derfra hørte han vennlige stemmer og hentet seg inn i noen sekunder før han beveget seg forsiktig videre. Jeg tok fram noen fjær som hang fast i en stang og fikk i gang en lek. Etter en liten stund, så det ut som han gikk lei. Kanskje ble det for mye for han. Kiwi så seg rundt og ruslet over til et passende hvilested. Ja sånn går nå dagene for en katt. Og slik går våre dager også på mange måter, men vi beveger oss ikke like elegant mellom disse systemene.

Det som ofte setter kjepper i hjulene våre er de høye kravene som kommer innenfra og utenfra. Konkurransesamfunnet bringer verden videre til innovasjon og nytenkning, men det har sin slagside. Hva gjør vi når vi opplever at trusselsystemet vårt til stadighet er aktivert uten at vi finner gode muligheter for å komme oss i trygghet? Vi går gjerne over i utforsksystemet og får en dose med dopamin isteden. Ved å prestere mer kan vi få den belønningen vi trenger. Dette kan gi et prestasjonsjag med stress og selvkritikk, noe som igjen gjør oss enda reddere for å ikke strekke til. Og når vi får muligheten til å hvile virker ikke off knappen så tilgjengelig. Det er ofte mer fristende å oppsøke måter å stimulere belønningssenteret, f.eks. gjennom våre smarte telefoner. Så hvordan finne en bedre balanse?

Et trygt og godt arbeidsmiljø samt venner og familie som innbyr til tillit gjør det lettere for oss å utvikle en varm og vennlig innstilling til oss selv. Nå er det ikke bare å trylle fram slike felleskap om vi opplever å ikke ha det helt på plass, men noe vi selv kan gjøre helt konkret er å lære oss en metode som amerikanske forskere for noen år siden spådde skulle bli den neste store bølgen etter mindfulness, nemlig selvmedfølelse. Det kan være en viktig nøkkel inn til trygghetssystemet vårt. Vi blir mer rolige, sosiale og åpne og får en mer tolerant innstilling til oss selv. Da får vi kontakt med den nyere hjernens klokere egenskaper og kan gjøre som Kiwi, finne fram til en genial plan for å komme til alle de nydelige godbitene i livet. Kanskje er det å bli en dyktig lærer for søte små barn eller å utvikle ny teknologi som kan redde klimakrisen.

For å lære deg metoden, søk opp «self-compassion break» på spotify eller youtube og les gjerne mitt forrige innlegg om dette her. Jeg kan også varmt anbefale «Selvmedfølelse -finn din indre venn» av Agneta Lagercrantz.