Hva er problemet med "flinke piker" (og gutter)?

Har du noen gang hørt at du ikke må være så flink? Eller har du kanskje blitt fortalt at du ikke skal bruke det ordet på barnet ditt?

Dette tema kom opp på et koselig venninnetreff på café her om dagen. En mamma lurte på hvorfor datteren i barnehagen ikke kunne få lov til å være flink. Hun hadde fått høre på foreldresamtale at ”jada hun blomstrer, leser litt allerede og lærer fort våre høflighetsfraser, men hun må ikke bli for flink da… ”

Selv har jeg jobbet med dette tema i mange år og det har faktisk vært en spennende reise som startet på gestaltterapistudiet for 12 år siden. Der svingte pendelen så langt over til ”ikke vær så flink, men kjenn etter hva du vil!” at vi ble skikkelig flinke på akkurat det. Kanskje det er slik vi mennesker ofte lærer, går helt inn i en retning før vi klarer å finne balansen i midten. Det viktigste er i hvert fall at det foregår en prosess i oss og at vi ikke sluker ting rått.

”Aggression is required to assimilate the world. If we don´t assimilate what is available, we can´t make it our own part of ourselves”. It remains a foreign body in our system..”

Sitatet er fra en av gestaltterapiens grunnlegger Fritz Perls og handler om at vi har et helt grunnleggende behov for å ødelegge mat med tennene for å kunne fordøye det. Om vi sluker noe rett ned får vi vondt i magen og kanskje får i oss noe vi ikke liker.

Dette kan overføres til alt vi får servert her i livet av regler og forventninger. Om vi blir vant til å få bekreftelse gjennom å stå på og prestere, kan det gå litt fort i svingene. Plutselig har vi glemt å ”tygge”, ”smake” og komme med våre egne responser/reaksjoner på det vi får høre er "riktig" å gjøre.

I tillegg er det mange foreldre som går i ”gjørefella” og glemmer å bekrefte barna på hvem de er og har mer fokus på alt de skal være så flinke til å gjøre. Da er det ikke så lett for hverken store eller små å kjenne at de har en egen verdi bare ved å være og bli oppmerksom på hva de selv trenger. Vi kan rett og slett bli slitne og syke av å ikke spille på lag med oss selv. For vi har lært oss så mange regler om det å være et skikkelig oppegående menneske at vi har glemt vår helt grunnleggende eksistens.

På gestaltterapeut studiet kjente jeg en glede langt inn i sjelen min over at jeg hadde en verdi utenom alt jeg gjør og presterer og at jeg kan ta en runde med alle MÅ/BØR/SKAL tingene i livet mitt. Plutselig så jeg menneskene rundt meg i hverdagen som dukker i et dukketeater. De hadde bare glemt tråden de hang i.

Etter dette var det tid for å bearbeide og komme til min neste oppdagelse: Det er mye jeg MÅ og som jeg også VIL (som å stoppe på rødt lys ) en god del som jeg BØR som jeg også VIL (som å spise pent ved matbordet) og en god del som jeg KAN være flink til fordi jeg VIL. Det sistnevnte handler om blomstene som springer ut fra god næring til røttene.

Denne høsten har jeg vært så heldig å følge 7 flotte damer på en reise gjennom meditasjon, sang og refleksjon. Min læring rundt dette tema har jeg forsøkt å formidle videre for å at de skal få oppleve mindre stress og mer overskudd i livene sine. Vi har stått sammen i tilstedeværelsen, alvoret, latteren og de befriende tonene. Det har blitt et rom å puste i og har gitt mot til å stå i egne behov. Etter disse 6 ukene med Sinn og Sang trening håper vi kursleder (Gabrielle Sørensen og jeg) å ha bidratt til oppdagelser, påminnelser og læring som kan hentes fram igjen når hverdagen krever.

Så tilbake til disse søte flinke barna. For å gi dem mest mulig ro og tilstedeværelse i livet, kanskje du ser verdien av å bekrefte deres eksistens gjennom samvær og ved å se deres ulike følelser og behov, mer enn du bekrefter alt de er så flinke til. Det kan du for eksempel gjøre ved å lytte til barnet ditt hver dag og variere språket litt, akkurat som vi gjør med maten vår. Når jeg ser datteren min skåre mål og være i sitt ess på fotballbanen, kan jeg etterpå si: ”så bra, det så ut som du hadde det gøy der ute på banen!” Men andre ganger sier jeg ”å så flink du har blitt!” med stor entusiasme, uten at jeg tror at det gir grobunn for stress senere i livet.

Det gjelder bare å finne den gode balansen, og det vil alltid være en kunst for oss mennesker.